Når vi er to, men bare én bærer

Helsepersonell gir deg sprøyteplaner, medisinlister og datoer, men de snakker sjelden om hvordan det føles å være den som faktisk setter sprøytene eller tar pillene

Å være kvinne i en IVF- eller ICSI-prosess kan føles som å gi kroppen sin helt bort til sprøyter, piller, hormoner og tidsskjemaer. Mange av oss sitter alene med tankene: Hva om det ikke lykkes? Hva om kroppen min ikke klarer det? Samtidig prøver vi å holde hodet over vannet, late som alt er normalt på jobb og med venner, mens kroppen jobber på høygir i bakgrunnen.

• Før egguttak får kvinnen medisiner som får eggstokkene til å lage mange egg samtidig. Det kan gi oppblåst mage, ømme bryster, humørsvingninger og trøtthet.

• Rett før uttak får man en "siste sprøyte" som setter i gang modningen av eggene.

• Etter uttak får man ofte tilført ekstra hormoner (progesteron) for å hjelpe kroppen å holde på et eventuelt svangerskap.

Med andre ord: kroppen går på en hormon berg-og-dalbane som ingen rundt egentlig ser, men som merkes kraftig fra innsiden.

Partner får ikke de samme hormonene i kroppen, og får derfor heller ikke kjenne på de samme fysiske og følelsesmessige virkningene. For mange partnere er dette "bare" en behandling som pågår, men for kvinnen kan det føles som et personlig prosjekt der alt står på spill – hver dag, hvert stikk, hvert symptom.

Det er ikke fordi partner ikke bryr seg, men rett og slett fordi de ikke alltid forstår hvordan det faktisk kjennes. Helsepersonell forklarer medisiner og prosedyrer, men ikke hva det gjør med hodet og hjertet.

Det er ikke gitt at kvinnen får ut 10+ egg ved ett egguttak, det er heller ikke gitt at eggene som blir hentet ut er friske nok til å klare seg. Noen får kanskje bare ut ett eller to egg, mens andre er heldige og får ut mange, men sitter kanskje bare igjen med ett eller to gode. Det vil si at du da bare har to forsøk på å lykkes under innsett. Men hva vis du ikke lykkes? Hva vis egget ikke overlever en fryseprosess, eller bare ikke vil feste seg? Nok et egguttak? Hva er galt med meg?  Dette er tanker som kan svirre rundt samtidig som håpet er der. For, for de fleste så er det å komme innenfor fertilitetsklinikkens dører en stor lykkens dag etter år med feiling og prøving på egenhånd. Du er fylt med glede når du endelig er innenfor dørene og du endelig kan slippe litt taket på prøvingen og legge det i hendene til noen andre. 

Det er et sted der håp blir til, men også der frykt og sårbarhet blir tydelig. For selv om du har kommet inn døren, betyr det ikke at reisen er over. Den har nettopp startet. 

For meg ble det særlig tøft etter hvert som vi kom til runde to… og så tre. For hver gang ble belastningen tyngre. Ikke nødvendigvis fordi utfallet var dårlig, men fordi kroppen og hodet begynte å bli sliten.

Det var jeg som fikk sprøytene. Jeg som måtte sette livet mitt litt på vent. Jeg måtte si nei til jobbprosjekter, droppe fisketurene, legge snowboardet på hylla. Ikke fordi jeg ville, men fordi kroppen ikke orket mer.

Og midt i det hadde jeg en mann som prøvde. Han sto i det sammen med meg på sin måte, med praktisk hjelp, trygghet og lojalitet. Men han hadde også sitt. Jobbreiser, prosjekter, et liv som krevde ham. Og det måtte han jo få lov til. Men for meg, i hormonkaoset, kunne det føles som verden hans fortsatte, mens min sto stille.

Det er lett å misforstå dette som kritikk. Men det er det ikke. Det er en erkjennelse. En påminnelse om at vi ofte har ulike måter å møte utfordringer på. Jeg søkte anerkjennelse. Han tilbød løsninger. Jeg ønsket å bli sett i det jeg sto i. Han ville hjelpe meg ut av det.

Det er litt som når man sitter med en vond følelse, og i stedet for å bli møtt med "jeg skjønner at du har det vanskelig", får man "vil du ha et glass vann?". Det er omsorg, ja. Men det treffer ikke alltid der det trengs. For noen ganger trenger vi ikke et glass vann. Vi trenger at noen spør hvorfor vi tørster.

Vi snakker altfor lite om den usynlige ulikheten i en IVF-prosess. Ikke fordi noen gjør noe galt, men fordi det bare blir sånn. Det er ulikt. Det er ubalansert. Og det tærer.

Derfor har jeg ett ønske, én oppfordring. Spesielt til dere som står på sidelinjen som partnere:

Ta deg tid. Sett deg ned. Spør. Lytt. Ikke for å fikse det, men for å forstå. Anerkjenn at selv om dere er to i denne reisen, så bærer kvinnen det aller meste, både fysisk og følelsesmessig.

Og tro meg, det å bli møtt med oppriktig nysgjerrighet, tålmodighet og anerkjennelse, det kan være det som gjør at hun orker én runde til.

Mannen min og jeg møttes og delte vårt første kyss for 13 år siden. Vi har vokst opp sammen. Vi har kranglet, ledd, og måttet omstille oss flere ganger. Men vi har alltid funnet veien tilbake til hverandre. Han er en helt. Min helt. Og selv om han fortsatt ikke alltid er like rå på å lytte, så sa jeg et stort JA da han fridde. Ikke fordi han er perfekt, men fordi jeg elsker ham. Hele ham.

Og det er det som gjør kjærligheten så sterk, at vi orker å stå i stormene, selv når vi bærer ulikt. Så lenge vi ikke bærer i stillhet.